Det er ikke måte på alt de skal revolusjonere eller re-designe. Hvilke barrierer som skal brytes eller hvilke «oppfinnelser» de nå skal vise verden. Jeg snakker om den tilsynelatende uendelige rekken med klokkemerker som har dukket opp de siste årene, mange startet via kickstarter eller andre innsamlingssider. Men hva er det egentlig disse merkene har forstått som ingen andre har?
Illustrasjonsfoto
Her på Horae har vi et sterkt fokus mot det som må kalles high-end markedet. Det er der vi har vår egen interesse og også en relativ kunnskap som gjør oss i stand til å formidle innholdet på en (forhåpentligvis) forståelig måte. Men klokker og klokkeinteresse er så mangt, og i denne artikkelen er det (deler av) det som må kalles lavsegmentet som får mitt fokus, i allefall for en stakket stund.
Bakgrunnen er at jeg en ettermiddag for ikke lenge siden satt i et flysete med et “in-flight magazine” i hendene. I dette bladet var det ikke mindre enn tre forskjellige klokkeselskaper, som nærmest forsøkte å utkonkurrere hverandre med hvilken tradisjon, historisk relevans, eleganse og designmessig fortreffelighet deres merke kunne vise til. Superlativene kom tette som hagl, og ord som grensesprengende, revolusjonerende og barrierebrytene virket å gå igjen. Felles for alle merkene er at de tilbyr enkle, relativt minimalistiske klokker med enkle quartz-urverk. Jeg så ingen tegn til revolusjon eller innovasjon, faktisk ikke engang vanlig evolusjon. Hva er det egentlig som gjør at alle disse merkene ser ut til å ha livets rett?
Nå må det straks presiseres at jeg ikke på noe måte forsøker å «snakke ned» de som har interesse for klokker som er i langt lavere prissegmenter enn vi vanligvis omhandler her på nettsiden. Pris på klokken er langt fra alltid synonymt med klokkeglede og det finnes flotte ur i lave prisklasser som er kjempegod valuta for pengene. Dette er simpelthen et spark mot alle de «mikroleverandørene» som forsøker å skryte på seg enten en historie, nå-situasjon eller fremtid som de rett og slett ikke har..
Revolusjon, innovasjon og Daniel Wellington..
Om man tar en titt på urhistorien er det en reise gjennom mange forskjellige stiler, tekniske innovasjoner og årevis med tradisjon. Det betyr på ingen måte at alt allerede er funnet opp eller at det ikke finnes rom for nye aktører i markedet, men det betyr at veldig, veldig mye allerede finnes eller har vært forsøkt tidligere. Når man hevder seg selv som revolusjonerende er det derfor et ganske sterkt krav, mener jeg, at man faktisk kommer med noe nytt eller i det minste originalt som ikke finnes tilgjengelig allerede.
Om noen tror at DW kom med revolusjonerende design på sine klokker, må de kanskje tro litt om igjen. Men DW var i det minste svært flinke med å «relansere» et minimalistisk og klassisk design til en overkommelig pris. Sammen med deres flittige bruk av NATO-reimer på klokkene, traff de et marked som den gang da ikke egentlig eksisterte, i det minste i en kundegruppe av noe virkelig størrelse. Mange klokkeentusiaster har mye å takke de for, selv om mange hater å innrømme det, fordi de lanserte det enkle uavanserte armbåndsuret som hipt og kult igjen, noe som er viktig for hele industrien.
Copyright – Daniel Wellington
Men når to, fire, femten og et hundretalls andre merker, både her hjemme og ute i verden, forsøker seg på egentlig akkurat det samme, er det nesten så man ikke forstår om de i det hele tatt har slått opp ordet revolusjon. At man flytter datovinduet ned til kl. 5 fremfor kl. 3, eller at man har en annen farge på reimen eller en annen logo er ikke en revolusjon eller barrierebrytende. På ingen måte. Det er nesten flaut lite “grensesprengende”. På samme måte som DW ikke var en revolusjon, men mer en relansering av klassiske armbåndsur som designmessig var gått litt i glemmeboken. Samtidig var de flinke til å komme med klokker i en overkommelig prisklasse, noe mange som ikke mener at klokker bør koste titusenvis av kroner setter pris på. Det var tilgjengelige og nyskapende på den måte at de lanserte nye ingredienser til klassiske klokker.
At merkene som forsøker seg på markedet, selv «finner på» både inspirasjonskilder, en stolt historie eller forsøker å snakke opp og frem sitt eget design som noe som vil vare for «generasjoner» blir det rett og slett bare dumt. Felles for nærmest alle disse merkene er at de leverer rene, klassiske og enkle klokker produsert i stål. Av og til lages kassen i et annet materiale eller legeres med roségull eller gull. Urverkene er billige, men ofte helt greie, quartz-urverk, masseproduserte sådan. Enkelte sågar fra respekterte produsenter. Med en pris på noen tusen kroner invaderer de nyhetsfeeden din eller klesbutikken din (ja for det er gjerne der de selges). Nærmest alle forklarer at deres skapere har sett seg lei på «alle andre» og har ønsket å lansere noe eget. Noe nytt. Noe som henter inspirasjon fra [….], ja sett inn det som passer. Hva er det egentlig du har funnet på som alle de store merkene aldri har tenkt på? Hva er det egentlig man har sett seg lei på? Jeg aner virkelig ikke.. Problemet er, nærmest alltid, at denne inspirasjonen eller nyskapningen på ingen måte er tilstede. Det er bare nok et ur som gjør seg fint på armen pga. sitt klassiske utseende, og som trolig vil holde det gående i noen få år om du tar vare på det og bytter batteriet.
For generasjoner?
Men når du har hatt klokken på armen noen år og (den manglende) kvaliteten begynner og vises. Når forgyllingen har begynt å slites av urkassen, reima er utslitt og glasset er ripete, da er det på tide å kaste den. Den har gjort sin jobb. I vår bruk og kast samfunn er det slett ikke uvanlig. Men faktum er at å bytte deler som er ødelagte, eller i det hele tatt finne disse, vil trolig være både vanskelig og umulig. Og er du så heldig at det finnes, vil kostnaden av reparasjon langt overstige verdien på klokken. Høyst trolig er merket for lengst forsvunnet og noe utsalgssted kan du trolig bare glemme å finne.
At noen av disse forsøker å selge seg inn som «generasjonsklokker» vitner bare om en fullstendig manglende forståelse for egen posisjon i markedet. Selv om designet kan sies å være relativt tidløst, betyr ikke det at klokken er ment for dattera eller guttungen å arve. Vi er kanskje ikke alle like interesserte i klokker, men jeg har likevel litt tro på at om man tenker å donere et arvestykke av en kaliber som klokker gjerne er, ønsker man å finne noe som kostet mer enn tusen kroner og som siden har mistet all sin verdi? Nå er det ikke alle forunt å sende klokker fra Patek Philippe nedover arverekkene, men det finnes flust av svært gode og etablerte merker i priser fra noen tusenlapper og oppover som alle er bedre valg. Merker som faktisk har en historie å fortelle, eller som i det minste selger skikkelig kvalitet uten noe ekstra «bullshit».
Illustrasjonsfoto
Nå er det de billige merkene som har fått gjennomgå i denne artikkelen, men vi skal heller ikke glemme at en del merker av langt høyere pris og kvalitet også er kreative i sin markedsføring. Det finnes absolutt merker som kan defineres som mid-end og high-end som koster langt over hva de egentlig burde. Klokker hvor du betaler langt mer enn hva seg hør og bør. Derfor er det viktig at man som forbruker faktisk gjør seg noen kritiske tanker eller undersøkelser, før man svelger markedsføringstriksene rått. For alt for mange forsøker å fremheve seg til noe de ikke er, men som de gjerne ønsker å være.
Avsluttende skudd fra hofta..
Det jeg mener er altså at når «markedsdirektøren» (som ofte er samme person som innehar alle andre viktige roller i disse mikroselskapene) selv gulper litt fordi teksten blir for kvalmende, da er det kanskje på tide å roe ned reklameteksten til å faktisk ikke bare inneholde floskler og svada? Når tekstforfatteren selv rødmer er det på tide å åpne øynene og forstå at kundene dine er ikke så dumme at de tror på alt dette høytsvevende ingentinget. For faktum er at de fleste av disse merkene ikke bringer noe som helst til markedet. Ikke så mye som en tøddel, annet enn en annen logo på urskiva på nok en kinaprodusert moteklokke.
Grunnlegger og redaktør av Horae.no! Lidenskapelig interessert i armbåndsur og håndverket som ligger bak. Mangeårig klokkeentusiast, samler, jurymedlem i Watchstars og tidligere skribent for flere nettsider i kategorien livsstil og reise. Skriver nyheter, omtaler og kommer med sine meninger og innspill, med hovedfokus på det norske klokkemiljøet.
