Enda en auksjonsrekord for Rolex – og noen tanker om markedet!

Den siste tiden har Rolex oppnådd rekordhøye salgssummer på ulike auksjoner i både USA og Europa, da som oftest med Daytona i hovedrollen. Onsdag i forrige uke var en det ny auksjon hos Christie’s i New York, og resultatet for en annen Rolex modell, Submariner, ble nok en ny rekord. Da hammeren slo i bordet hadde vinnerbudet passert en million dollar. Hva skjer egentlig med Rolex-klokker om dagen?

Fotomontasje – Rolex Submariner (Copyright Christie’s)

Rolex ser ut til å seile i en voldsom medvind om dagen (på flere fronter), til både glede og frustrasjon for mange. Kombinasjonen mellom et lite «meddelsomt» merke, svært stor interesse for kjøp og knapphet på godene, skaper en situasjon med flere utfall. Ønskelig for noen, ikke fullt så ønskelig for alle. Og ikke minst, en grobunn for utallige meninger og rykter. En litt merkelig situasjon all den tid vi vet at sveitsisk klokkeindustri har hatt noen mindre gode år bak seg, hvor det først er de siste par årene pilene sakte har begynt å peke oppover igjen. Men først tilbake til auksjonen forrige onsdag.

Auksjonsrekord for Submariner
Ved første øyekast kan det se noe uventet ut at nettopp dette eksemplaret skulle oppnå en slik høy salgssum som den gjorde. En sliten utgave av den ikoniske og berømte «Submariner (Sub)» som til og med kom uten bezelringen. For de som har lest litt i litteraturen, eller kanskje er så heldig å eie en vintage Rolex Submariner, så er det imidlertid flust med forklaringer på summen. La oss oppsummere det slik: dette er kort og godt en svært sjelden utgave!

I tillegg til å være en sjelden, har den bare hatt en tidligere eier, og eierens historie om hvordan uret ble skaffet og bruken av det er kjent. Nettopp dette uret var bestilt av en autorisert forhandler (AD) til en kunde som ikke hentet det. Det kostet i sin tid 150 kanadiske dollar, men ble prutet ned til 100 av opprinnelig kjøper, og ble brukt daglig gjennom mange år. Årsaken til at bezelen mangler var at eieren, som blant annet jobbet som maler, fjernet den fordi han likte dårlig at det kom maling mellom bezel’en og krystallet slik at den ble vanskelig å vri på. Eiern brukte klokken helt frem til han døde i 2017, hvorpå den ble gitt til hans sønn.

At det er en kjent historie rundt klokken øker nok verdien på den siden mange liker å vite så mye om historien til klokken som mulig, og sammen med det faktum at dette er en ekstremt sjelden variant av skiven, forklarer litt hva som var med å dra prisen opp.

Enda en «Sub» på auksjon!
I oktober i år skal et annet auksjonshus, Phillips, selge et kanskje enda mer ettertraktet objekt. Da er det en Submariner kjøpt, eid og deretter gitt i gave fra Steve McQueen til hans faste stuntmann Loren Janes, som skal ut for salg.

Copyright – Phillips

Steve McQueen skal ha kjøpt uret på 60-tallet og gitt det til Janes på 70-tallet. De to jobbet i samme tidsperiode sammen på minst 19 filmer. For dem som er godt inne på amerikanske skuespillere skal da dette uret være den eldste kjente Submariner i McQueen sitt eie, og den eneste som bærer hans navn med sin gravering på baksiden. Graveringen lyder «Loren, the best damn stuntman in the world – Steve» og skal da ha blitt utført av McQueen før klokken ble gitt i gave.

Videre sier historien at uret skal ha vært i et hus som brant ned, gjenfunnet i brannruinene i svært dårlig forfatning og deretter sendt til Rolex i Sveits for restaurering. Det som imidlertid ikke er kjent er hvilke grep Rolex måtte gjøre i forbindelse med restaureringen, og dermed er det ukjent hvilke deler av uret som eventuelt måtte byttes ut og hvilke som er helt originale fra kjøpsdato.

Copyright – Phillips

Historien rundt dette uret er presentert av Loren Janes etterkommere, men har imidlertid blitt trukket kraftig i tvil av etterkommerne til Steve McQueen. Så gjenstår det å se om det som ligner på utviklingen av en såpe-serie på TV er et velregissert stunt for å skape blest rundt en auksjon eller om uenigheten er reell og seriøs. Om historien blir bekreftet og uret selges er det nok fort duket for enda en salgsrekord for denne modellen?!

Markedet…
Som entusiast kan jeg ikke helt slutte å forundre meg over det som foregår i klokkemarkedet om dagen. Rolex er uten tvil et av verdens sterkeste merkenavn, men Rolex ser ut til å ha et eget marked innenfor markedet. Dette gjelder både helt fabrikknye ur (da spesielt sports-ur i stål) og vintagemarkedet.

For de mest populære nye urene ser vi konturene av at både Rolex og AD’er tar grep som unektelig ser ut som et forsøk på å dempe annenhåndsmarkedet, med innføring av både søknadsbaserte ventelister med mer. Noen tiltak kanskje mer vellykkede enn andre.

Innenfor vintage-delen av markedet ser ikke prisspiralen ut til å ha noen ende. Dette gjelder ikke bare objekter som fatter allmenn internasjonal interesse, men ser ut til å gjelde alle andre ur også. En «vanlig» komplett Submariner fra 70- eller 80-tallet kunne man for bare få år siden få tak i til en forholdsvis normal pris, men ikke nå lengre. Prisstigningen har vært enorm, og disse urene er ikke nødvendigvis så enkle å få tak i lengre.

Jeg har selvfølgelig størst kunnskap om det norske markedet, og jeg mener noe av dette skyldes at klokker, og da spesielt Rolex i større grad enn tidligere har blitt investeringsobjekter som det i noen tilfeller har blitt mulig å tjene noen raske kroner på. Økningen av medlemmer på ulike klokkefora på sosiale medier har på samme tid eksplodert, og bevisstheten og kunnskapen om det pressede markedet likeså. Mange peker på at disse investorene har skapt et unaturlig høyt press i markedet og dertil høyere priser, og flere og flere tar til ordet for at klokker skal «reserveres» entusiasten som ønsker klokken for seg selv.

Problemet slik jeg ser det er imidlertid at jeg tror at disse investorene og entusiastene ofte er de samme personene. Mange kjøper lettsolgte modeller for å skaffe seg selv kapital for å kjøpe sin drømmeklokke som de har råd å beholde? På toppen av dette igjen kommer de som bruker klokker som rene investeringsobjekter, og resultatet er da en mangel på sportsmodeller. En norsk AD skal ha fått 3000 henvendelser alene på den nye «Pepsi» samme dag som den ble lansert på Basel. Ut av disse 3000 henvendelsene ble 15 kunder gitt mulighet til å stå på venteliste. Det sier litt om hvilket press man opplever fra markedet.

Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Den samme situasjonen er finner vi i stort sett hele verden. Man skal rett og slett ha flaks for å finne en sportsmodell i montrene hos de offisielle forhandlerne. Pendelen svinger nå så langt at flere AD ser at ut fra antall leverte klokker har de ikke mulighet til å levere til de som står på venteliste før modellen går ut av produksjon. Ut fra det kommer spekulasjonene om Rolex nå leverer færre sportsmodeller i stål enn tidligere? Mange bestrider imidlertid dette, uten at det er enkelt å få et svar med to strek under.

Hvordan denne problemstillingen forvaltes av utenlandske AD vet jeg ikke nok om til å mene så mye om, men jeg registrerer at modeller som skal være tilnærmet er «umulige» å få tak i relativt raskt dukker opp på grå-markedet. Da selvfølgelig ofte til priser langt over utsalgspris, ja i mange tilfeller mer enn dobbel pris. At enkelte forhandlere ønsker å ta del i denne ekstragevinsten er kanskje ikke helt umulig?

Samtidig beholder Rolex i all hovedsak samme pris på sine modeller. Jeg fikk relativt bastante uttalelser fra en nordmann med en fot innenfor Rolex i etterkant av årets Baselworld, hvor han sa at det ikke kom noen prisøkning i 2018. Han omtalte siste prisøkningen (2016) som en ren valutajustering, og at Rolex hadde et klart ønske om å levere kvalitet for pengene og at det ikke forelå noen planer om prisøkning i nærmeste fremtid. Det er både interessant og nesten vanskelig å forstå med det presset som er i markedet.

Prisnivået på klokkene ser imidlertid ut til å være et mer eller mindre hjelpeløst tiltak all den tid det til stadighet settes nye rekorder innen vintagesegmentet, og prisnivået på nye sportsmodeller i andrehånds-markedet bare øker og øker.

Avsluttende tanker
Interessen for klokker har utvilsomt fått seg et oppsving i Norge de siste årene, noe som vises spesielt godt på sosiale medier. Dette er veldig gledelig, men medaljen har utvilsomt en bakside. Jeg ser på ingen måte noe form for lys i tunnelen, hvis man da vurderer økt tilgang på nye klokker som et lys.

Imidlertid er det nok bare en aktør som sitter på nøkkelen og trekker i alle trådene selv. Aktøren har opp gjennom mange år vist seg som en mester på strategier og situasjonen som er i markedet nå er kanskje ikke en fullt ønskelig situasjon, men trolig langt fra overraskende på dem. Aktøren er selvsagt Rolex selv.