Zenith El Primero – 50 år

Et av klokkehistoriens mest signifikante urverk, Zenith «El Primero», feirer 50 år nå i 2019. Som seg hør og bør skal dette selvfølgelig markeres og selskapet lanserte i forrige uke ikke mindre enn tre «nye» ur for å markere anledningen. Men selv om mange klokkeinteresserte har hørt om El Primero og dets betydning, er ikke alle er klar over hvor nære det var fra å totalt forsvinne, nesten før det var tatt skikkelig i bruk. 

Et limitert sett bestående av tre ur var det Zenith dro opp av hatten da selve hjørnesteinen i deres portefølje skulle gjøres stas på. I den ganske så spesielle boksen var det imidlertid også en tom plass, for en klokke som skal lanseres på et senere tidspunkt. Men la oss først gå noen skritt tilbake i tid, og se på hva som har gjort El Primero til et slikt enormt viktig urverk, ikke bare for Zenith, men for veldig mange store klokkeprodusenter.

Zenith og «El Primero»
Zenith ble etablert helt tilbake i 1865 i den sveitsiske byen Le Locle, da som en produsent av blant annet lommeur i en tid lenge før armbåndsuret så dagens lys. Som produsent innen urmakeri har derfor selskapet en lang og rik historie, hvor de over mange tiår har hatt god tid til å utvikle egne tradisjoner og historie. Om vi spoler ca. 100 år frem i tid, nærmere bestemt til 1960-tallet, finner vi imidlertid det som kanskje gjorde Zenith til en av samtidens viktigste produsenter i sveitsisk klokkeindustri – i alle fall for oss med sans for mekanikk, automatikk og nøyaktig tidtaking.

Zenith begynte utviklingen av et nytt kronografurverk (urverk med stoppeklokke) i 1962. Dette skulle bli verdens første automatiske (selvopptrekkende) kronograf, og målsetningen var å ha den klar til selskapets 100-årsjubileum i 1965. Det skulle imidlertid vise seg at jobben både var komplisert og tidkrevende, for det ville ta hele 7 år før El Primero så dagens lys i januar 1969. Målsetningen hadde for øvrig ikke bare vært å lage verdens første automatiske kronograf, men også verdens mest nøyaktige kronograf, så Zenith la listen høyt. Resultatet ble imidlertid et urverk som av mange regnes som et av de beste i historien, og et sant ikon innen kronografurverk den dag i dag.

Da El Primero ble lansert hadde man blant annet fokusert på en høy frekvens (36000 vph) for en mest mulig nøyaktig tidsvisning. Enkelt forklart innebærer dette at sekundviseren «hopper» 10 ganger innenfor et sekund, som igjen betyr en teoretisk høy nøyaktighet i stand til å vise tiden ned til et tidels sekund. En imponerende og høyt anset bragd den dag i dag, og kanskje spesielt i 1969.

Også visuelt brøt Zenith tidlig med datidens «normer» og ensfargede skiver. For å øke lesbarheten (til kronografen) valgte Zenith å produsere skiven med ulike farger til de forskjellige visernes område, eller underskivene på godt norsk. Denne skiven har blitt til et ikon i klokkeverden og bærer som kjent kallenavnet «tricoloren» i klokkekretser, og finnes enda i kolleksjonen i en nærmest uendret versjon.

Selve produksjonen av El Primero er også både imponerende og kompleks. Det tar i gjennomsnitt 9 måneder fullprodusere urverket, hvor 18 ulike metaller, ca. 300 personer og 2500 ulike operasjoner går med frem mot et ferdig resultat. For meg er dette en imponerende prosess som gir litt ærefrykt med et slikt ur på håndleddet, og kanskje ikke noe man nødvendigvis trenger å effektivisere seg bort fra. Det er rett og slett noe av det som gjør mekaniske ur så fascinerende som de er.

Men, at urverket som ble lansert i 1969 skulle få et langt og godt liv var ingen selvfølge..

En tyv av en urmaker..
..for tidlig på 1970-tallet befant sveitsisk klokkeindustri seg plutselig i en dyp krise. Quartz-urverket, eller enkelt forklart – batteriklokken, hadde sett dagens lys og mange mente at historiske mekaniske urverk var ved veis ende. Utkonkurrert og utdøende. Ikke lystige fremtidsutsikter for årets jubilant, El Primero, som kun få år tidligere hadde gjort sin debut.

Zenith som selskap har det vi må kunne kalle en litt brokete eierhistorie, og i 1975 bestemte de daværende amerikanske eierne av Zenith (Zenith Radio Corporation eide Zenith fra 1971-1978) seg for å kutte produksjon av automatiske verk, og kun fokusere på fremtidens quartz-klokker. Beslutningen innebar videre at alt produksjonsutstyr og verktøy skulle selges til en «pris pr. tonn – til den tosken som var dum nok til å ville kjøpe noe sånt». De amerikanske eierne betraktet med andre ord dette som utdatert skrot man ønsket å kvitte seg med raskest mulig. Kompetanse, maskiner og materiell, bygget opp i løpet 100 år med klokkeproduksjon, var dermed i ferd med å gå i vasken, alt til fordel for et batteri. Beslutningen (fra en ledelse som egentlig var best på produksjon av radioer) var urokkelig og endelig.

Charles Vermot
Nyheten ble dårlig mottatt av Zeniths daværende ansatte. Charles Vermot var en av de disse ansatte som var svært så misfornøyd med denne beslutningen. Vermot var urmaker og spesialist på nettopp kronografer. Han, ansatt i selskapet gjennom hele sin karriere, hadde vært med på utviklingen av El Primero fra den spede begynnelse og hadde en voldsom lojalitet til håndverket og den mekaniske kunnskapen som lå bak den intrikate produksjonen.

Vermot forsøkte først å overbevise sine eierne om at automatiske urverk kom til å slå hardt tilbake mot batteridrevne klokker, i et forsøk på å snu beslutningen om å selge unna produksjonsutstyr og tegninger selskapet satt på. Men han snakket for døve ører, og det var da han tok sin drastiske beslutning. Vermot begynte å «stjele» og gjemme unna utstyret og verktøyet han hadde brukt i jobben sin.

Og Vermot gjorde en grundig og god jobb. Han pakket ned og gjemte svært mye av produksjonsutstyret, planer og verktøy. Det kan nevnes at 150 (!) av pressene han gjemte unna veide over ett tonn. Alt som var «stjålet» ble katalogført og arkivert i en ringperm. Utstyret ble sirlig lagret på et noe avsides loft i et av Zeniths egne produksjonslokaler, og Vermot satte opp en falsk vegg for å skjule hemmeligheten sin.

I 1978 fikk Zenith igjen nye eiere. Radio- og TV-produsenten fra USA trakk seg ut til fordel for nye koster. De nye eierne hadde en helt annen tro på at automatiske urverk hadde en fremtid og ville videreføre produksjonen amerikanerne hadde avsluttet. Det store spørsmålet var hvordan dette skulle kunne gjennomføres uten utstyret, planene og de ansatte som tidligere hadde utført denne jobben. Charles Vermot kom frem med løsningen. Uten å gjøre noe stort poeng av det fortalte han de nye eierne hva han hadde gjort, med det resultat at Zenith forholdsvis raskt ble i stand til å levere automatiske urverk nok en gang. Forholdsvis raskt vil på denne tiden si flere år før andre sveitsiske produsenter var i stand til å gjøre det samme, og El Primero ble relansert i 1984.

De andre sveitsiske klokkeprodusentene hadde også hatt sine utfordringer med den samme quartz-krisen som Zenith. Den jobben Vermot hadde gjort satte Zenith i stand til levere urverk av høy kvalitet langt tidligere enn mange konkurrenter. Dette resulterte videre i at flere kjente produsenter kjøpte El Primero for å benytte i egne klokker, herunder Rolex Daytona som den kanskje mest kjente. Faktisk benyttet Rolex sin versjon (nedjustert til mer vanlige 28.800 vph) av El Primero helt frem til 2000, da de endelig lanserte sitt egenproduserte kronografverk.

Man trenger kanskje ikke nevne at Vermot i dag regnes som en helt i Zenith og selskapets historie, og trolig har få andre enkeltansatte betydd mer for et selskap enn Vermot har gjort for Zeniths nåværende eksistens.

---

Jubileum
Enkelte klokkeprodusenter er mer kjent enn andre for å gjøre mye ut av boksen klokkene kommer i. En annen berømt kronograf fra Omega som har fartet rundt i verdensrommet er et godt eksempel. Klokkeboksen til 50-årsfeiringen av El Primero er også av det særdeles forseggjorte slaget, utformet som en urmakerbenk i miniatyr, som Zenith ønsker skal gi eieren en følelse av å være til stede på fabrikken i Le Locle. Det siste kanskje litt reklamemessig fjas, da en klokkeboks utformet som en urmakerbenk er originalt og kult i seg selv.

Denne klokkeboksen inneholder som nevnt tre klokker, med plass til en fjerde som enda ikke er offentlig publisert. Alle skivene er utstyrt med det kjente «tricolor»-designet, hvor hvert av urene viser et stadie i utviklingen El Primero har gjennomgått siden lanseringen i 1969. Kjøper man denne boksen, som for øvrig ikke koster mindre enn 50 000 CHF eller ca. 450 000 kr, får man naturlig nok forkjøpsrett til det siste uret. Denne fjerde utgaven er da ikke inkludert i prisen, og må kjøpes separat til en hittil ukjent pris. Settet er selvfølgelig limitert, og passende nok blir kun 50 bokser tilgjengelig.

Tolkningen av hvorfor akkurat disse tre urene er med i boksen er at de skal representere fortid, nåtid og fremtid. Apropos den moderne utviklingen som skjer hos Zenith skal den fjerde plassen i boksen være til en kronograf som skal kunne måle tusendelen av sekund (ikke bare tidelen som nevnt ovenfor). Zenith har sagt at denne siste og mest moderne utgaven av El Primero skal være tilgjengelig om tre til fire år.

Panerai, som en av produsentene som har «lånt» El Primero tidligere, gjorde under SIHH et poeng av å selge opplevelser sammen med limiterte utgaver av sine spesialutgaver av Submersible. Zenith gjør noe lignende for å hylle Charles Vermot, når de nå legger ved autentiske klokkedeler fra produksjonen han reddet i boksene. Med denne delen følger en invitasjon til kjøperen om å komme til Le Locle for å besøke fabrikken, og på nevnte loft hvor han lagret «tyvegodset» får man være med å lage en tilsvarende del som skal graveres og monteres på veggen ved inngangen. En pen heder til mannen som i realiteten egenhendig sørget for at Zenith i dag kan feire sitt berømte urverk, for El Primero kunne vært borte nærmest før det var blitt laget.

Tre spesielle ur
Det første uret, El Primero A386 Revival, er en nærmest perfekt gjenskapning av selve originalen fra 1969 og trolig en drømmeklokke for alle med et bankende hjerte for Zenith. Dette er uret første utgave av El Primero fra 1969 satt i, og kanskje unødvendig å nevne, men selvfølgelig sett på som et ikon blant de aller fleste med litt mer en gjennomsnittet klokkeinteresse. Den moderne utgaven er produsert ved å laser-scanne originalen, alt for å få en mest mulig nøyaktig gjenskapning, dog med noen moderne varianter som safirglass over skiva, og også innsyn til urverket på baksiden fremfor en lukket stålkasse. Urverket som for øvrig er et El Primero 400, sitter i en urkasse som måler 38 millimeter i diameter.

Det andre uret er Chronomaster 2 El Primero, som er en helt nyutviklet klokke, men som likevel presenteres som en etterkommer, eller arvtager om du vil, til den originale El Primero. Urverket, El Primero 3600, er en videreutvikling av originalen som blant annet gjør urverket enklere å lage, og dermed forkorter produksjonsprosessen, samt gjør det mer robust. Dette urverket slår med de samme 36 000 vibrasjonene i timen (vph). Kronografen kan i tillegg med stor nøyaktighet måle 1/10 sekund, ved hjelp av en viser (den store røde) som bruker 10 sekunder på en hel runde rundt skiva. Kraftreserven har også økt til 60 timer. Urkassen måler 42 millimeter i diameter og klokken kommer med keramisk bezel.

Det siste uret er Defy El Primero 21, som er et lite teknisk vidunder. På plass for første gang på en klokke i Defy-serien finner vi nå «tricoloren». Dette urverket, El Primero 9004, har to balansehjul, hvor den ene går på «normale El Primero» 36 000 vph, mens det andre spinner på utrolige 360 000 vph og som gir kronografen mulighet til å måle tiden ned til en nøyaktighet til 1/100-del av et sekund. Ytterringen på skiva er inndelt i markører/tall fra 0-100. Visuelt etter min mening ikke det vakreste uret fra Zenith, men teknologisk svært imponerende.

Oppsummering
Historisk sett er det nok, i alle fall ved et 50-års jubileum, mange som kommer til å falle pladask for A386, ganske enkelt fordi dette er en reproduksjon av et ettertraktet og høyt ansett ikon. Trolig er det mange som krysser fingrene for at man vil lage en normal produksjonsmodell av denne, men det er enda ikke kjent.

Som jeg har forsøkt å formidle et inntrykk av innledningsvis, mener jeg dette er et av samtidens viktigste ur og urverk. Rett og slett fordi Charles Vermot gjorde det han gjorde og hans innsats både før og etter krisen som kunne (i det minste sett med litt nostalgiske 50-års bursdagsøyne) hatt svært store innvirkninger på hele den sveitsiske klokkeproduksjonen!

Mer om El Primero og 50-årsjubileet på de offisielle sidene!