Hands On: Panerai utvider Carbotech-kolleksjonen – PAM00960 & PAM01616

Carbotech; Panerais noe spesielle og foreløpig litt unike materialbruk av karbonfiber i urkassen, først sett i 2015 da den første utgaven (Submersible 1950 Carbotech PAM00616) så dagens lys. Med sin lave vekt og høye motstand mot ytre påkjenninger er det tydelig at Panerai ønsker å satse videre på det spesielle materialet, og nå utvides kolleksjonen med to nye utgaver hvor blått står i fokus. Vi tok en titt under årets SIHH!

Nå er ikke disse to klokkene, som i stor grad deler ytre egenskaper med unntak av størrelsen, de eneste nykommerne fra Panerai på årets SIHH som benytter Carbotech, men i denne artikkelen er det de vi fokuserer på. Og la oss holde oss til nettopp Carbotech her i starten, for det er det som er denne klokkens unike egenskap fremfor mange andre modeller i Panerais relativt omfangsrike kolleksjon av klokker generelt, og dykkerklokker kanskje spesielt. Dette er et materiale basert på svært tynne karbonfiber som presses sammen og bindes ved hjelp av et spesielt utviklet polymer. Resultatet er en gråsort og nærmest kamuflasjemønstret urkasse som har en meget lav egenvekt, samtidig som det tåler ytre påkjenninger meget godt, herunder støt og høy motstandsdyktighet mot korrosjon.

PAM00960 & PAM01616
Nykommerne med blå elementer blir lansert i to utgaver, hvor ytre forskjeller er å finne i størrelsen på klokken. PAM00960 er den minste av de to med sine 42 millimeter, mens PAM01616 er den 47 millimeter store utgaven. Selv om klokkene er nærmest identiske på utsiden, er det forskjell på urverkene på innsiden. Storebror benytter Panerais eget P. 9010, mens den minste utgaven benytter OP XXXIV-urverket som er et produkt fra ValFleurier. Forskjellen ligger på flere tekniske elementer, men hvorvidt dette har noen praktisk betydning i daglig bruk er nok mer usikkert, da begge urverkene bør være godt i stand til å levere gode ytelser. Viktige elementer som Incabloc anti-shock finner man på begge, og 72 timers gangreserve er også likt.

De som har stiftet bekjentskap med Submersible 1950 Carbotech (PAM00616) fra 2015 vil umiddelbart gjenkjenne utgaven i 47 millimeter, da disse i praksis er fullstendig like med unntak av fargevalget på elementer på skiven. For her er det de blå elementene som er satt i fokus og klokken benytter fargen gjennomgående på både visere, markører og bezel, kun brutt av den gråsorte kassen og enkelte hvite elementer. Markører er hevet opp fra skiven helt uten noe ramme, og resultatet blir en ganske kul dybde. Lesbarheten oppleves som god, men likevel ikke overveldende slik man kunne forvente fra en såpass voksen klokke. Ettersom viserne er delvis hule (skeletonized) blir ikke området med selvlysende materiale så stort som det kunne vært, og sånn sett føler jeg at klokken lider ørlite på estetikk fremfor ren funksjonalitet. Lesbarheten i mørket er likevel god, gitt at du har fått nok lys på forkant, og et snedig grep er at «perlen» i bezelen og minuttviseren lyser grønt og ikke blått.

Mange paneristier (entusiaster av Panerai) vil nok hevde at 47 millimeter er nærmest et minimum, men jeg tror Panerai gjør svært lurt i å inkludere en mindre utgave i kolleksjonen. For mine håndledd er 47 millimeter stort, selv om bærekomforten er ganske upåklagelig. Den lave vekten og en behagelig gummirem (også denne med blå logo) er med på å sikre dette, men jeg tror likevel mange vil foretrekke en mindre utgave. Trenden med å inkludere stadig flere mindre klokker i kolleksjonen blir nok sett på som litt populistisk fra den «harde kjerne», men at man kan nå nye kundegrupper med den strategien tror jeg er utvilsomt. Og nettopp det kan nok være helt nødvendig for å selge nok klokker i et tøft marked.

Baksiden er lukket på begge utgaver, med et baklokk produsert i titan. Her er den militære knytningen tydelig, med gravering av militært personell på miniubåt. Også klokkens dybderating på 300 meter fremkommer her.

Avsluttende tanker
Panerai som merke lager klokker for de som ønsker noe mer røft enn det man normalt forbinder med ur i denne prisklassen. Carbotech-utgavene tar det hele enda et lite skritt lengre, og dette blir rene verktøy på håndleddet som best kan beskrives som bølletøffe, og med et litt begrenset bruksområde til finstasen. Den lave vekten og materialet gjør også at de virker litt billige og nesten slarkete i konstruksjonen, uten at de er nettopp det.

Det store problemet er imidlertid, etter min mening, at prisen også er rimelig bølletøff. For selv om man gjør bruk av et litt nyskapende og unikt materiale, kommer man ikke unna at disse er svært høyt priset, også sammenlignet med «naturlige» konkurrenter. Joda, Carbotech koster nok litt å utvikle og produsere, men det er fortsatt snakk om karbonfiber, ikke edle metaller. Det er og blir karbonfiber og lim, riktignok en svært avansert utgave av det, men det kan da ikke forsvare et prispåslag på 40 – 50.000,- for kassen? Jeg kan i det minste ikke personlig se noen grunn til at man skal kunne forsvare en slik pris, uten at jeg tror de mest ihuga Paneristiene bryr seg nevneverdig om det?

Mer om klokkene på de offisielle nettsidene til Panerai!

Jørgen Erdahl

Grunnlegger og redaktør av Horae.no! Lidenskapelig interessert i armbåndsur og håndverket som ligger bak. Mangeårig klokkeentusiast, samler, jurymedlem i Watchstars og tidligere skribent for flere nettsider i kategorien livsstil og reise. Skriver nyheter, omtaler og kommer med sine meninger og innspill, med hovedfokus på det norske klokkemiljøet.