Intervju: Rune Bruvik

I forbindelse med at vi her på Horae har en konkurranse gående hvor hovedpremien er en Bruvik Svalbard Navigator, har vi fått oss en prat med mannen bak merket, Rune Bruvik. Bruvik har, siden oppstarten i 2009, slått seg opp i en konservativ og tøff bransje, som er dominert av noen veldig store merkenavn. Likevel har Bruvik klart det kunststykket å etablere seg godt, og er i dag kanskje den eneste norske produsenten av kvalitetsur.

Vi har funnet oss en litt skjermet del av vinrestauranten i kjelleren på Grand Hotell i Oslo sentrum, en fredag ettermiddag i det julehandelen er i ferd med å ta av rundt oss. Rune Bruvik er en travel mann og møtekalenderen hans er full, men han finner heldigvis tid til et par timer med klokkeprat.


Veien inn i klokkedesign
H: Vi som følger det du holder på med har latt oss imponere, men vi er spent på hva som fikk deg inn i denne bransjen?
RB: Som 15-åring var jeg på bilferie i Sveits med familien. Her fikk jeg en Swatch-klokke med sorte og oransje detaljer. Denne klokken gjorde et stort inntrykk og skulle vise seg å bli en viktig inspirasjonskilde. Her fanget jeg en interesse for klokkedesignet som fag. Men det skulle enda ta mange år før denne inspirasjonen fikk utfolde seg. Jeg fortsatte med skolegang og ble etter fire år i Nederland utdannet fysioterapeut, og drev etter hvert for meg selv i Bergen. I alle disse årene vedvarte klokkeinteressen, og jeg hadde et lidenskapelig forhold til det som nesten ble et studie i klokkedesign, på hobbybasis. Denne hobbyen skulle komme til å vare i 18 år før lidenskapen hadde vokst seg stor nok til at jeg var klar for neste steg.


I 2008 fikk Rune ja fra sin tilkommende. Runes kone er tekstildesigner, etter hvert med sitt eget merke, og han hadde vært med på hennes reise. Sammen hadde de fått seg erfaring som senere ble viktig også når det gjaldt klokker. Rune hadde vært med på prosessen fra enkle skisser og frem til et ferdig fysisk produkt. Han fikk «go» hjemmefra til å bruke en del av familiens sparepenger, og dermed var veien frem mot den første prototypen i gang. Denne historien hadde startet i Sveits, og dermed var Bruvik bestemt på at også hans klokker skulle produseres der.

Et konservativt og lukket miljø
RB: Foruten klokker er Sveits kjent for sin medisinproduksjon og sitt bankvesen. Tradisjonelt er dette veldig lukkede institusjoner. Så også klokkeprodusentene. Det var ikke bare å møte opp hos de ulike merkevarene å si hva man hadde behov for. Veien frem til å komme i kontakt med de rette produsentene var lang, men til slutt klarte jeg å få svar hos to ulike fabrikker i Sveits, som var villig til å se på prosjektet mitt. Jeg valgte da en av de to produsentene, blant annet fordi denne hadde kompetanse på høyteknologisk keramisk materiale, noe jeg syntes var spennende.

På denne tiden var ikke keramikk så veldig utbredt og kun et fåtall merker hadde begynt å se på dette, og jeg ville da få et materiale i mine klokker som skilte seg fra blant annet stål som det jo var mye av fra før. Jeg startet dermed i 2008, og hadde første prototypen klar et godt stykke inn i 2009. Første modellen ble lansert og var klar for salg rett før jul i 2009.

Lidenskapen
H: Når jeg spør Bruvik om hvordan det står til med hans egen lidenskap for ur kommer det fort frem at lidenskapen er på plass. Jeg får en liten følelse av at han igjen snakker litt om den første Swatch ‘en han fikk som 15 åring, iblandet år med erfaring.
RB: Jeg har en lidenskap for ur. Kanskje mest for det det designmessige – design på små flater som jo ur er, kombinert med det tekniske utseendet. På starten var det mest urets utseende, og etter hvert har også det innvendige blitt viktig. Det var ikke tilfeldig at mitt første ur var mekanisk. I dag er jeg veldig fascinert over «motoren» innvendig, og i fremtiden vil nok Bruvik kun være med mekaniske verk. Men jeg er designer så du kan si at det viktigste for meg er design, men jeg mener en skikkelig klokke har et mekanisk verk på innsiden.

H: Når jeg spør om Bruvik selv har noen favoritter blir svaret litt komplisert, selv om det kanskje er veldig forståelig. Han trekker frem en pastellfarget Tissot han eide en gang, og nevner Ulysse-Nardin og Panerai som noen av sine favoritter.
RB: Jeg leser mye og holder meg oppdatert på hva som rører seg i markedet. For meg er det konseptuelle og historien et klokkemerke har med seg viktig. Historien må ikke nødvendigvis være kjempelang, men det skal helst være en sammenheng og en dybde mellom historie og det uttrykket et ur har med seg. Man skal se igjen det merkevaren snakker om i designelementer i det ferdige produktet.

H: Personlig merker jeg at jeg er veldig enig, og tenker at dette er nok noe som gjør at Bruvik har lyktes så godt som han har gjort – og gjør.

Fra 2009 og frem til dag
H: Når du ser tilbake på tiden som har gått siden du hadde den første prototypen i hånda og frem til i dag, hvordan har reisen vært?
RB: Ting har gått veldig fort. Jeg har gjort mye rett og jeg har gjort mye feil. Det har vært ekstremt mye lærdom. På mange måter føler jeg at jeg har hatt eksamen i klokkefaget hver eneste dag i 8 år. Jeg jobber i en bedrift med kun en ansatt, og har dermed måttet gjøre alt selv. Jeg leier selvfølgelig inn arbeidskraft når jeg må, alt fra grafiker til teknikere på fabrikker i Sveits.

Bruvik Pulpit Rock

Jeg visste heldigvis veldig lite om hva jeg gikk til. Det har handlet litt om å tørre, om å være «edgy» nok, hele tiden vurdert opp mot hva man tror selger i markedet. Ikke før min siste klokke, Pulpit Rock har jeg turt å bare gjøre noe jeg selv har hatt lyst til. Pulpit Rock har vært med meg helt siden oppstarten, men tiden var ikke moden før nå. Da jeg lagde denne hadde jeg ikke tenkt kommersielt i det hele tatt, men å lage noe som ikke er «mainstream». Dette hadde vært alt for risikabelt helt i starten. Heldigvis har dette gått bra, men klokken er laget som noe helt annerledes, med en ny form, uten tanke på hvordan markedet ville respondere.

H: Hvordan føler du Bruvik treffer markedet?
RB: Jeg føler Bruvik har truffet bra i markedet, og i dag selges Bruvik-klokkene med salgstall som matcher mange av de store merkene. Dette handler nok noe om at urene er norske, med  sveitsisk “innhold”. Det er noe unikt med denne kombinasjonen, norsk design med kjente sveitsiske komponenter. Folk ser at det det er en sammenheng mellom det konseptuelle og det som kommer til uttrykk i designet. Dette gjør det interessant å eie en Bruvik-klokke.

Markedsmessig tar jeg større og større andeler. En del som kanskje ville vurdert en TAG Heuer eller en Certina ender i dag opp med en Bruvik. For mange er nok likevel en Bruvik-klokke nr. 2 eller 3 i en samling, men mange føler nok en større nærhet til en norskprodusert klokke enn en masseprodusert klokke fra en kjent sveitsisk produsent.

Det er jo vanskelig å måle markedsandeler. Jeg har kommet med flere modeller, men fra 2012/13, og spesielt de siste to årene føler jeg at jeg har kommet godt ut av det. Ennå er det imidlertid folk som ikke har hørt om Bruvik, så jeg må bare fortsette å jobbe hardt for å nå ut til folk.

Samarbeid med sveitserne
H: Som utenforstående fremstår sveitsiske klokkeprodusenter som ganske konservative og vanskelig å få innpass hos. Hvordan opplever du samarbeidet med sveitserne?
RB: Sveitserne er veldig flinke på det de holder på med. De kan klokker, og det har de kunnet lenge. De er et stolt folkeslag, og er relativt konservative ja. Men dette handler for meg mye om hvem du treffer, og hvis du opparbeider deg «goodwill» over tid er dette et veldig godt og stabilt samarbeid. Sveitserne er vant til å gjøre tingene på sin måte, og det ønsker de egentlig å  fortsette med. De liker imidlertid det innovative og syntes det var veldig gøy da jeg kom med modellen “Fjord” som har vann i baklokket, men innerst inne ønsker de nok å holde seg til det tradisjonelle.

Bruvik Fjord – Bakside

Heldigvis har gjennom årene klart å samle sammen et slags team som vet hva jeg ønsker, og som synes det jeg holder på med er veldig gøy. Dette samarbeider fungerer veldig bra nå.

Prosessen fra idé til ferdig produkt
H: Kan du si litt om hvordan du går frem når du skaper en nytt ur?
RB: Jeg starter alltid med inspirasjon og konseptet. For eksempel hentet jeg vann før jeg laget Fjord. Jeg studerte Svalbard før jeg laget modellen, og leste historie før jeg laget Artic Ocean. Ideen kommer først med konseptet, og hva jeg ønsker å «highlite». Deretter setter jeg meg ned på tegnebordet og vurderer hvordan jeg kan overføre dette på en litt moderne måte i et  klokkedesign. Dette tar tid, og handler mye om få og små, men veldig viktige detaljer. Her ser jeg på alt fra markører, farger til overflatebehandling osv. Dette skal henge sammen med konseptet. Dette er en lang tankeprosess som starter ut fra en idé.

Pulpit Rock begynte jeg å tenke på i 2012, så den har vært med meg lenge. Den er altså først klar nå, og er nok den klokken jeg har brukt lengst tid på. Utfordringen var hvordan jeg skulle klare å visualisere Preikestolen på en elegant, men likevel kraftfull måte. Gjennomsnittlig bruker jeg vel ca. to år fra en idé og frem til et ur er i butikk. Det skal lages støpeformer, og etter hvert prototyper. Dette er som sagt en lang prosess med mange justeringer underveis. Jeg har mange prøver av eksempelvis både urkasser og skiver liggende som aldri har blitt realisert, men hvor sluttproduktet allerede finnes i butikk.

Ut på tur
H: Jeg må jo spørre deg om ditt eget forhold til det å være på tur siden tematikken i klokkene dine er både natur og navigasjon?
RB: Jeg liker godt å være ute på tur i naturen. Jeg er vokst opp i et område av Norge med mye natur rundt meg, og jeg er glad i å bruke omgivelsene mine. Jeg var nok mer på tur før enn nå, for i dag dreier livet seg mye rundt familieliv og klokker. Men jeg har hatt med meg mine egne klokker på tur og det har fungert godt.

Pulpit Rock er nok en direkte konsekvens av mitt eget forhold til tur. I oppveksten var jeg hver sommer to til tre turer opp på Preikestolen, først sammen med familie, og etter hvert sammen med kamerater. Dette gjør igjen at Pulpit Rock er et ur som betyr mye for meg, og som nevnt kjørte jeg bare på med akkurat det jeg hadde lyst til uten tanke på hverken salg eller pris, for å se om det var mulig. Det er da også veldig kjekt og stimulerende å se at sluttresultatet faktisk fungerer. Dette er en modell som ikke alle liker, og det er greit for den er spesiell, men det er altså et ur som betyr mye for meg personlig.


Vi kunne nok blitt sittende noen timer til i denne kjelleren på Grand, for vinen var god den, og praten veldig hyggelig. Pliktene kaller imidlertid for mannen med den travle avtaleboken. Horae kan ikke annet enn å takke så veldig mye for praten og ønske lykke til fremover. Vi kommer garantert til å følge med på hva som kommer fra Bruvik i fremtiden med glede. Takk for praten Rune!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.