At det har vært en viss uro hos de store klokkemessene den siste tiden er knapt noen overdrivelse. Et sterkt redusert Baselworld og også varsel et svekket SIHH er oppsiktsvekkende og negative nyheter for begge aktørene. Er de store klokkemessenes tid forbi? Og hva vil det si for oss som klokkeentusiaster?
Om man er mer enn gjennomsnittet interessert i klokker av høy kvalitet, bør de to ledende klokkemessene i verden, Baselworld og SIHH (Salon International de la Haute Horlogerie), være godt kjente arrangementer. Dette er messer, som gjennom en årrekke, har vært store og viktige steder for å se nyheter og lanseringer, fra nær sagt alle seriøse produsenter av klokker. Her har man avduket årets nye kreasjoner og forhandlere, kunder og presse har kunnet gjøre sine tanker og grep for formidling, salg og innkjøp av disse. Til tross for sine store ulikheter, har det i all hovedsak vært disse to som har vært viktige å få med seg om klokker har vært ditt interesseområde. Nå ser man imidlertid svært tydelige tegn på at messene kanskje må endre sin strategi og kanskje vil vi aldri igjen se arrangementer helt som vi har blitt kjent med? Hva skjer og hva vil det ha og si for oss entusiaster?
Baselworld
Baselworld, som er den desidert største av de to nevne messene, har lenge vært utsatt for en relativt massiv kritikk fra både bransjen selv, presse og besøkende. Manglende tilpasningsevne til dagens marked, dårlig fleksibilitet, lite fremtidsrettet og latterlig høye priser har vært gjennomgangsmelodien i kritikken. Mange aktører, fra de små til de store gav et samlet uttrykk for misnøye med dagens organisering, herunder priser og logistikk, hvor essensen var at man fikk lite igjen for å være tilstede på messen. Og nettopp den manglende tilpasningsevnen er kanskje det viktigste elementet, som ledelsen for messen ikke virker å ha tatt fullt innover seg i tide.
Den digitale utviklingen har utvilsomt rast fremover bare det siste tiåret, og det som tidligere var den kanskje viktigste arenaen for å vise frem nyheter til sine forhandlere og kunder har i stor grad blitt overtatt av digitale kanaler og sosiale medier. Merkenes stadig økende fokus på markedsføring (og salg) gjennom nettopp internettkanaler har erstattet mye av behovet for å presentere alt på et sted, hvor brorparten av kundene uansett ikke vil være en del av de besøkende. Baselworld har nok blitt stående litt igjen på perrongen når utviklingen har rast avgårde, noe som mange mener har gjort messen til en aldri så liten dinosaur, med et betydelig fall av utstillere som resultat.
Baselworld, og eierne av arrangementet, har riktignok gjort enkelte grep for å blidgjøre kritikerne, herunder viktige utskiftninger i ledelsen, men responsen har likevel virket å være “too little, too late”. Det toppet seg utvilsomt da lederen av svært mektige Swatch Group, Nick Hayek, kom med nyheten om at hele gruppen ville trekke seg fra 2019-utgaven av messen. Med seg på lasset tar Hr. Hayek ca. 50 millioner CHF, eller rett i underkant av en halv milliard norske kroner, som Baselworld og Basel som by kunne forvente i inntekt fra de 18 merkene alene. Utvilsomt et svært alvorlig skudd for baugen til en allerede presset arrangør. Kort tid etter hadde MCH-gruppens sjef gått av og overlatt roret til nye krefter.
SIHH
I slutten av september kom nyheten om at også SIHH vil se store merker ta med seg kolleksjonen og dra etter 2019-utgaven. Dette gjelder Audemars Piguet, som er en storvekter i bransjen, samt Richard Mille med sine smått spektakulære og svært dyre kreasjoner. CEO i Audemars Piguet (AP), Francois-Henry Bennahmias, forklarer grepet med at de ønsker et 100% fokus på kundene, fremfor forhandlere og presse. Dette skjer samtidig som merket har gjort drastiske kutt i sitt forhandlernettverk og en tydelig spissing i eksklusiviteten rundt kjøp og salg av merket. Fremtiden for AP virker å ligge i små eksklusive arrangementer for spesielt inviterte kjøpegrupper.
I motsetning til kritikken som har vært fremmet mot Baselworld, virker det ikke å ligge en like negativ holdning til SIHH bak beslutningene til AP og Richard Mille. Hr. Bennahmias uttalte sågar at han ikke fant noe å kritisere ved arrangementet, men at han og merket ønsket å følge sin egen vei fremover og forsøke en annen tilnærming til markedet. På mange måter føles også arrangementet mer tilpasset den digitale utviklingen som har funnet sted, men det er fortsatt et ganske lukket arrangement, med kun én dag åpen for publikum. Resten av messen foregår bak lukkede dører for inviterte gjester, herunder presse, forhandlere og spesielt inviterte kunder eller venner av merket.
Fremtid og konsekvenser?
Klokkemarkedet har utvilsomt endret seg de siste årene. Et stadig økende fokus på digitale løsninger virker å være regelen heller enn unntaket, selv for den ultrakonservative sveitsiske klokkeindustrien. Flere store og tunge aktører tilbyr nå salg direkte via nett, samtidig som man ser at de drastisk har kuttet i antallet utsalgssteder og heller satser på egne butikker eller betydelig mer luksuriøse shop-in-shop løsninger. Utviklingen minner om den vi har sett i andre sammenlignbare bransjer, herunder bilbransjen.
Nyheter spres som ild i tørt gress gjennom internett og sosiale medier, og alt av nyheter ligger åpent tilgjengelig lenge før klokkepressen har trykket bladene og fått de til slags i kiosken. Sånn sett trenger nok ikke mange av merkene en messe for å få nyhetene spredt til potensielle kunder, i det minste i samme grad som for bare få år siden. Samtidig er det ikke til å se bort fra at en del produsenter “drukner” i alle lanseringene som skjer tilnærmet samtidig, og da gjerne fra langt større og “viktigere” produsenter enn seg selv. Da kan nok markedsjefen føle at en egen lansering utenom åpningsdagen på den aktuelle messen vil skape en høyere blest og interesse, og at deres kreasjoner faktisk kan bli lagt merke til? Richemont-gruppen, som eier en stor del av utstillerne på SIHH, har tatt grep og løsnet på nettopp denne politikken, og i fremtiden står merkene friere til å lansere nyheter også utenom nettopp messen. Man ser også en økende tendens til at merker arrangerer egne “roadtrips” eller småarrangementer hvor inviterte kunder (eller potensielle sådanne) får sett og tatt på nyhetene direkte, gjerne med mat, drikke og oppvartning som ramme. Sånn sett kan man som sluttbruker (i det minste de mest velstående) nok få mye informasjon direkte fra merket selv, uten bruk av messer overhodet.
Nå er det jo å håpe at mange setter pris på de omtaler og tester som gjøres av nettopp klokkenettsider og entusiaster, fremfor kun å forholde seg til en tidvis ensidig markedsføring fra merkene selv. At mange (les: alle) klokker bør sees og prøves på armen for å danne seg et inntrykk er ingen hemmelighet, og da kanskje spesielt om det kun er de svært retusjerte og stiliserte produktbildene som produsentene selv publiserer som finnes tilgjengelig. For mange vil et besøk på messen være utelukket, og her vil klokkepressens meninger i det minste være et alternativ, hvor entusiaster kan velge de aktørene de stoler på for å danne seg et mer korrekt inntrykk av en lansering.
For oss som liker å kalle oss klokkepressen er messenes potensielle fall en kanskje større bekymring enn for mange sluttbrukere. Å få kommet tett på nærmest alt av nyheter på slike arrangementer er svært positivt for arbeidet som gjøres, og gir ringvirkninger langt utover de to ukene messene varer. Her får man nærkontakt med en rekke produsenter og aktører på én og samme plass, samtidig som man får sett trender og tatt temperaturen på “markedet og miljøet” på en god måte. Selv om det er intense dager med hundrevis av nyheter, føler man at man får gode inntrykk av hva merkene har valgt å lansere, og ikke sjelden er det godbiter å finne som man ellers fort ville sett rett forbi. En oppdeling og forvitring av slike klokkemesser, vil utvilsomt gjøre det vanskeligere å komme tett på nyhetene for mange av oss. Det ville trolig kreve langt mer administrasjon, reiseaktivitet og utgifter for å delta på ulike lanseringsarrangementer eller tilstelninger som hvert enkelt merke måtte arrangere. At få og store nettsider ville bli prioritert i enda større grad enn tidligere virker også sannsynlig, med de tette bånd som enkelte nettsider har til enkelte produsenter.
Nå er ikke situasjonen helt sort for verken Baselworld eller SIHH, i det minste enda. Baselworld kan skilte med giganter som Rolex (og Tudor) og Patek Philippe, og så lenge de merkene holder stand vil trolig messen ha liv laget, nærmest uansett. Men om én, eller i verste fall begge, skulle velge å forlate, har jeg svært vanskelig for å se at arrangementet skulle overleve i noen gjenkjennelig grad. SIHH har Richemont som arrangør, og selv om de skulle miste flere av de uavhengige merkene, vil de kunne skilte med en rekke storheter på eget arrangement. Jeg tror likevel at også de må følge med i tiden og gjøre de riktige tingene for at messen skal bestå og fortsatt være aktuell på samme måte som før.
Sett fra et rent personlig perspektiv, håper jeg at både Baselworld og SIHH klarer å tilpasse seg og bestå. Det er utvilsomme høydepunkter i klokkeåret og en sann begivenhet!
Hva mener du? Legg gjerne igjen en kommentar!
Grunnlegger og redaktør av Horae.no! Lidenskapelig interessert i armbåndsur og håndverket som ligger bak. Mangeårig klokkeentusiast, samler, jurymedlem i Watchstars og tidligere skribent for flere nettsider i kategorien livsstil og reise. Skriver nyheter, omtaler og kommer med sine meninger og innspill, med hovedfokus på det norske klokkemiljøet.
