Hands On: A. Lange & Söhne Langematik Perpetual «Honeygold»

Både her hjemme og i utlandet er det nok mange modeller som både er mer kjente og som skaper mer engasjement og omtale enn Langematik Perpetual. Men modellen, som nå kommer i en ganske sterkt limitert utgave på 100 eksemplarer i «Honeygold», er virkelig en liten godbit fra den tyske produsenten.

For de som har inngående kjennskap til A. Lange & Söhne er nok Langematik Perpetual et kjent modellnavn, men at man finner langt mer allment kjente modeller i f.eks. Lange 1, Zeitwerk og Datograph er likevel ingen overdrivelse. Langematik Perpetual er sånn sett en klokke for kjennere og med en voksen pris er det neppe et kjøp for førstegangskjøperen (ikke engang førstegangskjøperen av Lange), men heller for de som allerede har en A. Lange & Söhne eller to i samlingen fra før?! Det er egentlig litt synd, for dette er en klokke som har mye å by på!

Langematik Perpetual..
..ble lansert helt tilbake i 2001, og det som skiller årets utgave fra modellen i den eksisterende kolleksjon er den nevnte materialsammensetningen (gullblandingen) som Lange selv omtaler som «Honeygold». Dette er riktignok en legering som er 18 karat gull, men som likevel har en langt høyere hardhet enn man normalt finner i gullklokker. På grunn av nettopp blandingsforholdet oppnår man også en litt dus mellomfarge på gullet, som best kan forklares som noe midt mellom gult gull og roségull. Gullblandingen er litt mer krevende å arbeide med, så Lange selv har (i det minste hittil) forbeholdt dette til et relativt begrenset antall modeller.

Fra «hyllemodellen» er det lite endringer utover nettopp ny gullblanding og klokken beholder sin 38.5 millimeter store og 10.2 millimeter høye urkasse. Det gjør at klokken har en ganske beskjeden størrelse, i det minste tatt i betraktning hvor mye informasjon som finnes på skiven, og hvor mesteparten dreier seg rundt den «perpetuelle» kalenderen (evighetskalender) som er klokkens store tekniske kapasitet.

Den normale tidsvisningen går ut fra senter av skiven (som er produsert i sølv) og romerske numeraler følger kanten av skiven og ligger oppå et «ribbemønster» som ligger som en ytre sirkel. Timemarkørene ved 3 og 9 er helt borte, mens 4, 6 og 8 er erstattet med små rektangulære markører fremfor de romerske tallene, ettersom underskivene ligger over og dekker. Øverst finner man den karateristiske «outsize» datovisningen, mens nevnte underskiver (tre i tallet) er plassert ut mot kanten hhv. klokken tre, seks og ni.

For å starte klokken tre; her finner vi visning av måneden, samt en ekstra mini-underskive som peker på telleren for om vi befinner oss i et «normalår» eller skuddår. Her finner man at månedene juni – august går over på den minste underskiven og er en detalj jeg personlig ikke helt klarer å mene at er løst best mulig. Jeg skulle ønsket meg et renere uttrykk akkurat her, men det blir egentlig småpirk og en smakssak, for det er lite å utsette på symmetrien. Nevnte årsindikator er noe jeg personlig mener at mange produsenter kunne plassert på baksiden av urverket, all den tid det er noe du svært sjelden benytter når klokken først er korrekt stilt. Nå er det likevel slik at relevant informasjon bør fremkomme av fremsiden av en klokke, så det vil kanskje en del være uenige i. Uansett henspeiler det på klokkens store tekniske fortrinn, nemlig korrekt visning av alle indikatorer (dag, dato, måned) helt frem til år 2100 (som er første gang vi må justere for skuddår i den gregorianske kalenderen).

Underskiven klokken seks er sekundviser for tidsvisningen, samt månefase. Og nevnte månefase er nydelig utført, men har ikke de mange små stjernene man kjenner fra f.eks. Lange 1 Moonphase, men er heller utstyrt med større og mer fremtredende stjerner i gull. Her finner man heller ikke den skiftende blåfargen som indikerer natt eller dag. Siste underskive, plassert klokken ni, er 24-timersvisning og ukedag. Dette gjøres ved hjelp av to sirkler, hvor ytterste viser ukedager og innerste forteller deg om tiden er «AM» eller «PM».

Sax-O-Mat
Snur man honningkassen rundt finner man Langes eget L922.1, som med navnet Sax-O-Mat spiller på klokkens tilhørighet i Saxonia-familien og det faktum at det er automatisk. Det er finisjiert som man forventer av A. Lange & Söhne med masse herlige detaljer, og også en ganske god dybde. Her får man heldigvis innsyn til litt mer enn mange andre varianter fra produsenten, og den usentrerte rotoren som trekker opp urverket er en liten skatt i seg selv. Denne er utført i 21 karat gull, med Sax-O-Mat og A. Lange & Söhne utført i relieff, samtidig som den har en ytterkant av platina for å gjøre den tung nok til å effektivt trekke opp hovedfjæren.

Urverket har en gangreserve på 46 timer og kassestørrelse tatt i betraktning er det helt akseptabelt. Det er tross alt begrenset med plass når man skal finne plass til de 478 delene i såpass liten urkasse som Langematik Perpetual har. I tillegg til evighetskalenderen finner man også den litt kule «Zero Reset»-funksjonen som nullstiller sekundviseren om klokken skal stilles.

Avsluttende tanker
A. Lange & Söhne hadde flere lanseringer under årets SIHH som tok mye av oppmerksomheten. Både Lange 1 «25 Jahre» og den nye Zeitwerk Date var blant disse. Langematik Perpetual i «Honeygold» er likevel en modell som har blitt stadig mer trukket frem som en av de skjulte skattene fra årets Salon, og på hånden er det lett å forstå hvorfor. Den har en herlig tilstedeværelse og er akkurat så elegant, men likevel så avansert og full av detaljer som man forventer.

På pressebilder og stiliserte digitale bilder har «Honeygold» lett for å se kaldt ut. Det gjorde også at jeg var litt uimponert da jeg så metallet annonsert første gang. Nå har jeg imidlertid fått håndtert klokker i «Honeygold» flere ganger og det har vist seg helt nødvendig for å forstå hvor flott og varmt metallet faktisk er i/på hånden. På kort tid har dette derfor gått fra å være noe jeg hadde et litt uinteressert forhold til, har det blitt blant de vakreste urkassene jeg vet.

Klokken i seg selv er ikke den største, men de som har prøvd Lange 1 Moonphase vil straks gjenkjenne størrelsen. Likevel gjør skivens utforming at den virker en anelse større enn nettopp Lange 1, og er noe jeg finner positivt. Selv om klokken er av det ganske elegante slaget, finner man selvlysende materiale i tidsvisningen og også på dag- og månedindikatorene. Jeg ser ikke helt nødvendigheten av de to sistnevnte, men det gir kanskje et slags helhetsinntrykk siden viserne på alle disse har samme baseform?! Uansett virker klokken svært vel gjennomført og dette bør lett bli en het kandidat til drømmeklokke for de som ønsker elegant og teknisk avansert luksus i særklasse.

Mer om modellen på de offisielle nettsidene til A. Lange & Söhne!

Jørgen Erdahl

Grunnlegger og redaktør av Horae.no! Lidenskapelig interessert i armbåndsur og håndverket som ligger bak. Mangeårig klokkeentusiast, samler, jurymedlem i Watchstars og tidligere skribent for flere nettsider i kategorien livsstil og reise. Skriver nyheter, omtaler og kommer med sine meninger og innspill, med hovedfokus på det norske klokkemiljøet.