Intervju: Anthony de Haas – A. Lange & Söhne

Under mitt besøk hos A. Lange & Söhne i fjor høst, var det en avdeling som var umulig å få innpass hos, nemlig avdelingen for produktutvikling, hvor nye kreasjoner fra øverste horologiske hylle blir skapt. Nå som årets nyheter er lansert her på SIHH, fikk vi imidlertid muligheten til å ta en prat med mannen som er direktør for avdelingen, Anthony de Haas.

For de som er interessert i klokker av øverste klasse er nok A. Lange & Söhne et meget kjent navn. Det Glashütte-baserte selskapet har, siden reetableringen i 1990, levert klokker som på imponerende kort tid har blitt ikoner og ypperste klasse armbåndsur. Med sine rikt utsmykkede og svært avanserte urverk har selskapet gang på gang imponert og nærmest rystet både entusiaster og konkurrenter. Anthony de Haas har siden 2004 vært leder for avdelingen hvor produktutviklingen skjer, og har med det vært en sentral brikke i selskapet i en årrekke.

Anthony de Haas
Som navnet kanskje tilsier, er de Haas av nederlandsk opprinnelse. Etter fullført utdannelse som urmaker startet han sin karriere hos sveitsiske IWC før turen gikk videre til Renaud & Papi hvor han fikk en fremtredende rolle i deres arbeid med avanserte mekaniske komplikasjoner, noe som senere førte til at han ble hentet av A. Lange & Söhne. Hos Lange ble han direktør for produktutvikling, en stilling han har hatt siden.

I 2004 satte A. Lange & Söhne en ny standard innen mekaniske kronografer da de lanserte klokken «Double Split», på folkemunne omtalt som «The Mighty Double Split». Med årets introduksjon av «Triple Split» er det selskapet selv som dytter utviklingen videre, uten at noen av konkurrentene har lansert noe som har utfordret selv deres forrige kreasjon.

---

Triple Split & Double Split

H: Fortell litt om Triple Split. Det er et mekanisk ganske komplisert urverk?
AdH: Vel ja, men fra vårt ståsted var det ganske logisk å drive utviklingen i den retningen. Før vi lanserte «Double Split» i 2004 tenkte vi hvorfor rattrapante (dobbel kronograf) bare skulle kunne vise tidsforskjellen innen ett minutt, så resultatet ble å inkludere muligheten for å også vise forskjellen i minutter. Det førte oss til videre tenking og inkluderingen av også timevisning for begge kronografene var en meget logisk og fornuftig videreutvikling.

Sett fra estetiske synspunkter var imidlertid plasseringen av underskiven med timevisning best klokken 12, så vi måtte tenke nytt og kunne derfor ikke bare bruke baseverket i «Double Split», og vi benyttet samtidig anledningen til å inkludere en bedre gangreserve, som nå er 55 timer. Men det å utvikle en «Triple Split» er en utfordring kan jeg love deg, og det har virkelig vært en «bumpy road» frem mot resultatet som vi nå kan lansere her på SIHH.

Homage to Walter Lange
H: Ja, angående utviklingsproblemer og tidspress; for ca. nøyaktig ett år siden døde Walter Lange og i år hedrer dere han med en helt ny limitert serie klokker. Hvor utfordrende var det å klare å produsere noe sånt på under ett år?
AdH: Det var virkelig tidspress, men samtidig følte vi at det var det eneste riktige for å hedre han. Men å utvikle et nytt urverk med en slik komplikasjon på under ett år var en svært stor oppgave.

H: Også lanseringen, som var svært nedtonet, virket å være i tråd med Walter Langes person?
AdH: Ja, et stort «show» er verken i Lange som selskap eller Walter Langes ånd. Vi håper dog at det «big bang» kommer når vi skal auksjonere bort den unike utgaven som kun er produsert i ett eksemplar nå i mai. Men selve lanseringen var veldig jordnær, slik vi opplevde Walter Lange. Han hatet oppmerksomhet.

Og nettopp det at den ene klokken er produsert i stål gjør den også unik, ettersom vi som selskap kun har produsert et meget lite antall klokker i stål tidligere. Når den auksjoneres bort går alt overskudd til å hjelpe barn, noe som også er i tråd med Walter Langes samfunnsengasjement. Vi håper selvsagt at auksjonsprisen blir så høy som mulig, så mest mulig penger kan gå til en god sak. I går ble jeg også spurt om hvorfor vi «bare» hadde laget en «jumping second»-klokke til ære for Walter, og om han ikke fortjente noe virkelig spesielt og komplekst. Men han var ikke så veldig interessert i alle komplikasjonene. Han mente at vi måtte huske å lage «vanlige» gode klokker som var tilgjengelige for flere, ikke bare fokusere på de svært avanserte.

H: Når vi ser på disse klokkene som hedrer Walter Lange, finner man ikke dette i verken tekst eller annet? Var det en tanke å plassere hans navn på klokkene?
AdH: Han likte ikke sånt. Til hans 80-årsdag lagde vi en «1815» med hans signatur på og han likte den ikke i det hele tatt. Derfor ble det utelatt også på disse utgavene.

H: De limiterte utgavene av «Homage to Walter Lange», vil de være tilgjengelig hos alle forhandlere eller kun i Lange Boutiques?
AdH: Disse kommer til å være tilgjengelig i hele verden og ikke bare i våre egne boutiques. Det er selvsagt alltid en vanskelig balanse om hvilke utgaver som skal forbeholdes boutiques, for ofte vil slike svært limiterte utgaver produseres i et antall som er så smått at mange vil uansett ikke bli fornøyde med antallet de får levert.

Design & produksjon
H: Du har tidligere sagt at Lange som selskap fokuserer veldig på å lage «tidløse» klokker. Gjelder det i like stor grad for alle kolleksjonene deres eller er det noen dere er mer dristige med?
AdH: Altså, om du ser på vårt visuelle uttrykk, så er det tidløse veldig i fokus hos oss. Det er det vi gjør. Selv med «Zeitwerk»-familien mener vi at det er en kombinasjon av noe klassisk og tidløst, selv om uttrykket er uvanlig. Blant de andre klokkene finner vi veldig klassiske klokker i f.eks. Richard Lange og 1815, mens Lange 1 på mange måter er et ikon på egenhånd. Saxonia har et annet uttrykk igjen med sine manglende tall på timemarkørene, men holder seg fortsatt tidløs etter min mening.

Men når vi lanserte kolleksjonen med blå skiver ble vi overrasket over at så mange syns dette var noe helt nytt, for vi har produsert klokker med blå skiver tidligere, men det er nå noen år siden. Men flere virket å være veldig overrasket over at Lange gjorde noe slikt. Men da jeg kom til selskapet i 2004 hadde vi dem i kolleksjonen, men de solgte dårlig så vi fjernet dem. Mens nå, når vi på en måte re-introduserte blå skiver, selger de veldig godt.

H: Men disse vil bare bli produsert i en tidsbegrenset periode?
AdH: Ja vi kjører på med én produksjon av de blå skivene i denne omgang, deretter legges de bort. Vi har så mange spennende ideer at vi må frigjøre kapasitet til å ta fatt på de utfordringene. For vår totale produksjonskapasitet ligger ganske fast rundt ca. 5000 klokker i året. Vi klarer ikke produsere mer uansett, så vi må virkelig være strukturerte.

H: Er det da planer om å utvide produksjonen eller har dere nådd maks av hva dere kan klare?
AdH: Vi har hatt ganske stabile produksjonstall i mange mange år. Noen år ligger det kanskje på 5500, mens andre på 4800. Dette avhenger ikke av salg, men ofte av hvor kompliserte klokker vi bygger det aktuelle året. For kompliserte urverk tar lengre tid å produsere og vil kreve mer opplæring og trening av de ansatte. Vi har også personer som forlater selskapet for pensjon eller arbeid hos andre, så det å opprettholde et slikt nivå på både antall og kvalitet er kontinuerlig utfordrende.

Terraluna & 1815 Rattrapante Perpetual Calendar Handwerkskunst

Det er også viktig å huske at vi har ganske mange kompliserte klokker i vår kolleksjon. Og det er ofte kun et fåtall urmakere som hele tiden er trent for å produsere de forskjellige. Det krever masse trening, selv for toppkvalifiserte urmakere hos Lange, å bytte fra ett avansert urverk til et annet. Men alle klokkene blir ikke bygd samtidig. En periode vil vi lage én modell, før de samme urmakerne deretter bytter og produserer en annen modell. Ta for eksempel «Richard Lange Perpetual Calendar Terraluna». For tiden bygger vi ikke den klokken. Den ble bygd over en periode på to år, og de samme som produserte den hadde ansvaret for «Lange 31» før det. Når vi da i fjor introduserte «Lange 31» med grå skive, gikk de tilbake til å produsere den. Neste år går de kanskje tilbake til «Terraluna» eller til noe helt nytt.

H: Byr dette på utfordringer når avanserte modeller kommer inn på service og det kanskje er en utgått modell som ingen jobber med?
AdH: Ja det er virkelig en stor utfordring og av og til faktisk frustrerende. Jeg husker for noen år siden da vi introduserte «Lange 1 Tourbillon Perpetual Calendar». Det var to kvinnelige urmakere som bygget disse og i 2013, da vi startet leveransene, ble den ene gravid, så da hadde vi bare en urmaker igjen. Å trene opp noen andre ville ta 1,5 – 2 år. Så, like etter, ble også den andre kvinnen gravid og vi fikk et stort problem ettersom vi ikke kunne levere klokker. Og mange har spurt meg hvorfor vi leverer så mange forskjellige klokker, men faktum er at i dagens samfunn må vi levere et visst antall for å i det hele tatt eksistere og være aktuell. Og det faktum at vi produserer så avanserte klokker som vi gjør er noe som forventes og som vi kommer til å fortsette med, selv om det kan være utfordrende.

Nye materialer og innovasjoner
H: Vi ser stadig nyutvikling i klokkeindustrien, senest med Zenith’s nye energisystem som ble lansert i fjor. Påvirker nye materialer og produksjonsmuligheter Lange, eller vil dere holde fast til mer tradisjonelle materialer og teknikker også fremover?
AdH: Det ville vært feil av oss og lukke øynene og stikke hodet i sanden for nye teknikker og materialer. Vårt eget «Honey Gold» er egentlig et godt eksempel. For at vi skal bytte til et nytt materiale må det være en god grunn til å gjøre byttet. For «Honey Gold» er årsaken at det er dobbelt så hardt som vanlig gull, selv om det er akkurat samme karat og har en nydelig farge. Men det er fortsatt vanskelig å produsere, og det er grunnen til at vi lager få versjoner med det enda.

Men for å snakke litt om nye materialer forøvrig. Vi må tenke litt på hvorfor vi lager klokkene vi gjør og hvorfor kundene bruker de. Det er fordi de interesserer seg i mekaniske klokker og håndverket som ligger bak, som gjør at disse kommer til live og tikker. Skulle man bare hatt en klokke kunne man sett på mobiltelefonen eller benyttet en batteriklokke, så vi lager ting som fascinerer og interesserer folk utover kun å vise tiden. Samtidig går utviklingen fremover også for oss og vi følger med. Bruken av silisium i balansefjærer er for eksempel noe vi må forholde oss til ettersom magnetisme kanskje er et større problem nå en noensinne med elektroniske gjenstander nærmest over alt.

H: Hvem er det som tar de endelige avgjørelsene for hvilke klokker Lange skal produsere? Er det da du som kan sette ned foten og si nei, eller vil andre i ledergruppa også ha bestemmelsesrett?
AdH: Det er selvsagt en avgjørelse som gjøres som et team, og jeg er ikke allvitende innen hva som er riktig å produsere. Vi har gode diskusjoner frem og tilbake, før det tas en avgjørelse. Men i februar i fjor, da jeg spurte hva vi skulle gjøre for å hedre Walter Lange, var det mange forslag. Vi kunne laget en 1815 i platina, men det føltes bare for kommersielt og lite innovativt. Så jeg «skjøt meg selv i kneet» ved å foreslå å lage utgaven med «jumping seconds», for jeg visste at det ville være en enorm utfordring på så kort tid. Og alle var svært entusiastiske og alle dro i samme retning, slik at vi fikk det realisert. Vi jobbet virkelig dag og natt. Det ble lite julefeiring på de ansatte for å få disse ferdig i tide.

Men for mange utgaver vi skal produsere, så har vi møter og lager på mange måter et konsept. Deretter vil det være en haug med mennesker og avdelinger involvert for å få frem det som er et mulig sluttresultat. Her gir vi for eksempel personen som designer og utvikler urverket ganske frie tøyler i første omgang. Men av og til må vi inn å korrigere fordi han finner løsninger eller har ønsker som blir for tidkrevende eller vanskelige og faktisk produsere til at det er økonomisk forsvarlig. Så av og til må jeg være den «slemme» og si at dette gjør vi ikke. Men ofte er det tilbakemeldinger fra flere som gjør at vi ser hvorfor enkelte ting går og andre ting ikke lar seg gjøre. Og husk at vi er en ganske stor gruppe. Hos Lange er 10% av de ansatte i min avdeling, for produktutvikling. Det er ganske høye tall om du sammenligner med de fleste andre merker.

H: Dere gjør alt arbeid med urverkene «in-house» i Glashütte, men noen urkasser, skiver osv blir kjøpt fra underleverandører. Er det noen plan å utvide slik at absolutt alt blir gjort «in-house»?
AdH: Med vårt antall på ca. 5000 ur i året er det ingen økonomisk logikk i å skulle produsere mer enn det vi gjør. Faktisk er det ingen i hele Glashütte som produserer sine egne skiver eller som ser det økonomisk eller kvalitetsmessig nødvendig å skulle lage en fabrikk for slik produksjon, selv for å levere til samtlige merker som er lokalisert i byen. For skiveproduksjon er en egen industri som krever enorm investering for å mestre. Vi har således ingen planer om å utvide til mer, ettersom de få tingene vi får levert utenfra er av svært høy kvalitet og noe vi bruker mye tid på å perfeksjonere etter levering, sammen med urverkene som er 100% produsert av oss. Og de siste 10-15 årene har vi utvidet egen produksjon til å gjelde langt flere deler enn ved oppstarten, så nå har vi helt egne produksjoner av selv balansefjæren, som svært få firmaer gjør selv.

Visuell åpenhet -vs- mekanisk funksjon
H: Med tanke på det enorme arbeidet som går inn i finishen på urverkene, er det noen ganger en vurdering om å åpne opp mer av trekvartsplaten for å vise frem mer av urverket, slik vi har sett på noen modeller tidligere, herunder klokker med «fusee-de-chain»?
AdH: Hehe, på «fusee-de-chain» spurte alle om det. «Vi vil se kjedet» sa alle. Men et godt eksempel var «Richard Lange». Den har en sentrert sekundviser, men som er drevet indirekte ved hjelp av tannhjul og mekanikk som er montert på oversiden av trekvarts-platen. Vi kunne gjort dette enklere ved å lage mekanismen direkte under sekundviseren, men vi ønsket å lage urverket annerledes, slik at man så forskjellen på en «Richard Lange» og en «1815». Jeg husker folk maste og grein om at vi kom til å miste energi og at urverket ikke var sterkt nok til å gjøre det på denne måten. Pisspreik. Hovedfjæren er sterk nok i massevis og konstruksjonen er stabil som bare det. Så på den kan du se hva som faktisk skjer i større grad enn på andre urverk.

Men vi kunne sikkert flere ganger produsert klokker hvor vi viste frem enda mer av urverket, men det er kanskje ikke helt vår stil. Vi er et merke som produserer ganske diskré eleganse og det og skulle vise frem unødig mye bare for å gjøre det blir kanskje litt feil?

H: Hva med komplikasjonen, «jumping seconds». Den er produsert på en litt spesiell måte, hvor man ser mye av mekanikken gjennom baklokket.
AdH: Først og fremst liker jeg ikke hele komplikasjonen «jumping seconds». Vi har gjort en enorm innsats for å produsere urverket for at det skal bevege seg som en quartz-klokke. Idiotisk! Men Walter Lange har, siden jeg kom til Lange, spurt om vi ikke har kunnet lage en slik klokke, da det var en av de aller første patentene Adolf Lange registrerte. Jeg spurte mange ganger hva han egentlig mente jeg skulle lage med en slik komplikasjon, og jeg sa flere ganger til han at beklager, jeg ser rett og slett ikke nytten.

Richard Lange Jumping Seconds

Så i 2015 produserte vi «Richard Lange Jumping Seconds», men det var ikke helt det samme, på grunn av den helt spesielle visuelle profilen. Det var den tredje klokken i serien hvor den første hadde et «fusee-de-chain» og tourbillon, den andre var «Terraluna» hvor man på mange måter lader urverket hvert tiende sekund, som igjen flytter minuttviseren én gang pr. tiende sekund. Derfor ga det mening med den tredje klokken og lage en hoppende sekundviser, som beveget seg hvert sekund fremfor hvert tiende sekund. Og det var den første klokken med nullstilling av sekundviseren (zero reset). Med en slik komplikasjon måtte vi også sørge for at sekundviseren treffer nøyaktig på markørene hver eneste gang. En idiotisk komplisert oppgave som vi brukte 1,5 år på å utvikle. Det var virkelig et mareritt. Men av og til må man produsere klokker med både design og mekanisk funksjon som gjør at folk tenker «Hva i alle dager? Hva er det for noe?».

Så nå, som en heder til Walter Lange, bestemte vi oss for å lage en vanlig klokke med en «jumping seconds»-komplikasjon. Kun som heder til han, ettersom jeg aldri ellers ville laget den. Man har en vanlig klokke med en ekstra sekundviser som man kan starte og stoppe. Ingenting annet. Det er en forløper til en kronograf, uten mulighet til å nullstille. Den har på mange måter ingenting å gjøre i vårt selskap, som lager «Double Split» og «Triple Split»-kronografer, men den hedrer Walter Lange.

Profil og presentasjon
H: Det er ganske stor forskjell på merkene og hvordan de presenterer sitt merke her på SIHH. Dere har en klokke som hovedattraksjon og jeg regner med at det er ganske bevisst?
AdH: Ja vi fokuserer på det vi faktisk produserer. Jeg står ikke på presentasjonen og snakker om seilbåter, biler eller filmstjerner. Jeg forklarer hva vi har laget og hvordan. Men jeg har ingenting i mot at andre merker har en annen tilnærming enn vi, men for Lange hadde det vært helt feil.

Vi trenger å være annerledes. Vi er ikke «Swiss Made» som Günter Blümlein sa til oss på 90-tallet. Og for oss er det en stor styrke og noe som har tvunget oss til å bli best, annerledes og det og måtte lage vår egen identitet. Og nettopp det med identitet er viktig i vår bransje. Mange merker snur seg etter trender og mister helt sin egen identitet, noe som skader merket i det lange løp. På vårt nivå kan vi selvsagt overraske av og til, men vi må holde oss tro mot merket og vårt DNA.

Les mer om A. Lange & Söhne på de offisielle nettsidene!